Jenta uten ord

Nå har vi religion. Mathilde klager. På alt. På Lin Heidi, på overheaden og på meg. Og jeg som hadde med godis og alt da.. Nei, det er jammen ikke lett å tilfredsstille min nye samboer. Hun krever og krever, men får jeg egentlig noe tilbake?

Dette minner meg på at jeg har helt glemt å fortelle om min forrige samboer, nemlig Inger. Alle vet vel hvem hun er, og hva jeg gjennomgikk. Hun luktet kanskje ikke roser, men hun klaget aldri. Ikke krevde hun noe av meg heller. Jeg prøvde å kreve noe av henne, men hun visste når hun skulle si nei. Alltid. Nei, det var ikke mye å hente der. Det er kanskje slik Mathilde oppfatter meg nå. Det sårer meg. I de tre månedene jeg tilbragte med Inger skrev hun èn ting til meg. Det var i en religionstime, og det skremte livet av meg. Hun tok pennen ut av hånden min og skrev med liten skrift og skjelvende hånd det dødelige begrep. Helvete. Det var det hun skrev. Sakte men sikkert dukket en etter en av bokstavene opp på arket mitt, og jeg visste hvor det bar hen.

Jeg følte mange ting på en gang. Jeg var livredd. Jenta uten ord hadde akkurat gitt meg ett, og det var ikke det ordet jeg hadde ventet meg å se. Hun så ikke på meg etterpå, bare la pennen stille fra seg på pulten og vendte seg fremover igjen. Stille. Jeg var i noen sekunder grepet av redsel til jeg til slutt forstod at ordet hun hadde brukt faktisk var et bidrag til repetisjonen i religion. Jeg hadde fått noe tilbake når jeg prøvde å kreve. Endelig. Og det skremte livet av meg.

For siste gang hadde jeg presset jenta uten ord til å snakke. Både muntlig og på papiret.